Nylig var jeg i en bisettelse der en sønn holdt tale over sin kjære gamle far. Faren var ikke så god til å lage mat, han hadde sine signaturretter, men det hendte at faren skulle prøve seg på å lage noe nytt. Da spurte moren bestandig om han hadde husket ditt og sjekket datt. Farens standard svar var: -Alt er i sin skjønneste orden.
Vi humret. For en herlig måte å avvise innblanding og kontroll på.
Jeg bruker historien her i dette lille blogginnlegget fordi jeg syns svaret også inviterer til refleksjon og et interessant perspektiv: Tenk om alt er sin skjønneste orden bestandig? At det uperfekte er akkurat slik det skal være? At det er der jeg og vi er
a k k u r a t nå.
Min erfaring er at vi går gjennom livet og - ære være oss - vil forbedre, endre, utvikle oss og alt rundt oss. Vi lengter mot noe annet, og er ikke tilstede. Fremgang er bra! Misforstå meg rett. Endring også. Men det er også viktig
å akseptere der vi er i øyeblikket. NÅ. Akkurat nå. Når jeg skriver dette, skulle jeg allerede ha skrevet to andre blogginnlegg, satt igang en vaskemaskin, øvd på nye sanger til korøvelsen imorgen, ha lest ferdig bokklubboken, og klokken begynner å bli mange, så jeg skulle strengt tatt vært på vei mot sengen.... Du skjønner?
Nei det er ikke perfekt, jeg har ikke krysset av på alle punktene på to-do-listen. Men det er dette jeg formår å skape og være akkurat nå, i sin uferdige uperfekthet. Jeg er her nå, og lengter ikke et annet sted. Aksepterer situasjonen slik den er. Jeg forsøker det, i det minste, å akseptere den jeg er nå, her. Alt er i sin skjønneste orden. Følger du meg? Kan det være fruktbart å tenke slik? Hva tenker du?
Commentaires